I dag serverer Klassekampen oss nok en tåredryppende reportasje om en stakkars familie som visstnok jages ut av landet. Denne gangen handler det om familien Udovenko fra Ukraina, som nå bor på mottak i Kirkenes.

Journalisten gjør alt for å spille på lesernes følelser, med detaljerte beskrivelser av gjenværende bursdagsballonger og en femtenåring som holder foredrag om grenser på kav sør-varangersk. Budskapet er ikke til å ta feil av: Den norske stat er hjerteløs som sender dem tilbake.

Men la oss legge føleriet til side et øyeblikk og se på de knallharde fakta i denne saken. For bak ballongene og tårene skjuler det seg en virkelighet som forklarer nøyaktig hvorfor velferdssystemet vårt nå knaker i sammenføyningene ute i distriktene.

Familien Udovenko kommer opprinnelig fra Donetsk-regionen, men det var ikke derfra de flyktet til Norge. Da krigen brøt ut, flyttet de til den trygge byen Tsjerkasy, over 160 kilometer unna frontlinjen. Der bodde de i sikkerhet i tre hele år. Faren i huset, Oleksandr, sto uten jobb. Han ønsket ikke å ta arbeid for humanitære organisasjoner nærmere fronten, fordi han mente det var for farlig, og han var unntatt militærtjeneste. Etter tre år som arbeidsledig i en trang leilighet i en trygg ukrainsk by, fant de ut at det var på tide å søke lykken et annet sted.

De vurderte først Nederland, men da nederlenderne strammet inn reglene, falt valget beleilig nok på Norge.

Dette er kjernen i problemet. Asylinstituttet er skapt for å gi beskyttelse til mennesker på flukt fra akutt og direkte livsfare. Det er ikke en global bolig- og formidlingstjeneste for familier som er misfornøyd med boforholdene og arbeidsmarkedet i de trygge delene av sitt eget hjemland. Når UDI nå har trukket tilbake den kollektive beskyttelsen, er det nettopp fordi de har avdekket at familien reiste fra et trygt område i Ukraina.

Likevel krever familien å få bli i Norge. Faren klager over at de ikke har noe eget hus å reise tilbake til i Tsjerkasy, og at han ikke vet hvordan han skal forsørge familien sin der. Det er selvsagt en krevende situasjon, men det gir dem ikke rett til livsopphold på norske skattebetaleres regning.

Norge har tatt imot over hundre tusen ukrainere. Hver eneste en av disse menneskene krever bolig, skoleplass, helsehjelp og økonomisk støtte. Det er et regnestykke som ikke går opp. Ute i de små kommunene sliter de allerede med sprengte budsjetter innen sosial og velferd. Boligmarkedet er støvsugd for utleieleiligheter, og de kommunale tjenestene er under et uholdbart press. Vi har rett og slett ikke kapasitet til å ta imot mennesker som allerede befinner seg i trygghet, men som foretrekker den norske velferdsstaten fremfor å bygge opp en ny tilværelse i de sikre sonene av sitt eget land.

Det er på høy tid at vi slutter å la oss diktere av venstresidens emosjonelle utpressing. Klassekampen forsøker å fremstille hjemsendelsen som et kynisk svik. I virkeligheten er det en helt nødvendig og streng håndhevelse av lovverket. Hvis vi tillater at asylsystemet utnyttes av alle som ønsker seg bedre plass og sikrere økonomiske rammer, har vi snart ingen velferdsstat igjen å forsvare.

UDIs beslutning er ikke hjerteløs. Den er tvert imot et livsnødvendig forsvar av det norske samfunnets bærekraft.